• Rural Digital Europe
• Norwegian close
• Digital Humanities and Cultural Her... close

2021: Avkreftet hellekiste. Høyst trolig natur. Dekket av torvlag, med enkelte hodestore steiner og vertikal helle synlig i dagen. Den stående helleren er orientert Ø/V-retning, og omkranset av en mindre forhøyning med mål: 3,7 x 4,5 m. Avgrenset av furu i Ø og gran i V. I senter (VSV for helle) står det to stk trestubber som trolig har ført til rotspreng. Torvlaget, og den ene stubben ble fjernet. Mindre steinsamling i nærhet av stubbe, trolig rotspreng. Ingen tegn til firkantet hellekiste eller rom. Stort sett flatt, skifrig berg, og den stående hella er antagelig blitt reist opp fra resten av det oppsprukne berget gjennom naturlige prosesser. Tykkere jordmasser i S-del. Helle: Høyde: 0,4 m. Tykkelse: 0,12 m. Lengde: 0,9 m. Det er et lite hulrom under hella, dybde ca. 0,72 m. Ingen tegn til flint og kull. Lokalisert i svak S-gående terreng, på kanten av brattere skråning. Usannsynlig plassering av hellekiste. Tidligere senterpunkt: 317289, 6581911. Opprinnelig beskrivelse (2001): Hellekiste - yngre steinalder/tidleg bronsealder. Ståande/reist helle, ca 90 cm lang og ca 40 cm (synleg) høyde, er den tydligaste indikasjonen på hellekiste. Hella er orientert aust-vest, og må markere lengdertningen til kista. Ein stein (helle?) direkte inntil sørsida av den ståande hella kan representere ei tilsvarende helle som har falt ned. Denne måler ca 60 x 50 cm. Aust for denne igjen ligg minst to steinar av samme storleik (i same lengderetning som hella). Eit par meter vest for ståande helle står ein (to?) mindre stein på høgkant. Denne måler ca 30 x 30 cm, og kan representere den vestlege delen (avslutninga) til kista. Røysa er tilnærma rund, og har ein høgde på ca 30 cm. Røysa måler ca 4,25 x 4,30 m. Typisk jordblanda røys. I sør (i fallretninga) er det mest synleg stein, for det meste hovudstor. Direkte utanfor, og i tilknytning til røysa, ligg enkelte stein som også kan tilhøre ho. Hellekista ligg i vestkanten av ei grunn/opning i skogen, som er grasbevokst. kan dette være utmarksslått for Kjænna? I så fall må ein kanskje også være open for at hellekista/røysa også har vore nytta som rydningsrøys.

Annet kulturminne. Sagbruk. Vassrenne som løper fra vei i N til Løa i S. Vassrennas lengde er ca. 20 m, og retningen er Ø-V. Vassrenna har hatt inntak fra en bekk i Ø. Bekken renner ut i Løa med retningen NNØ-SSV. Vassrenna er bredest og dypest i V, der den løper ut i Løa. Her er renna 0,8 m dyp og 1,7 m bred. Stor stein er synlig i kanten av renna hele veien. Det har muligens stått en bygning delvis over vassrenna med orientering NØ-SV. Mulige stabbesteiner ligger omkring. Ø for bekken kan det også ha stått en bygning med orientering N-S. Tufta er synlig som en stor steinansamling, der noe av steinen kan utgjøre stabbesteinsrekker. Vegetasjonen gjør det svært vanskelig å bedømme hva som er tufter.

Beskrivelse fra lokalitet: Steinalderboplass påvist med positive prøvestikk. Strandlinjedatert (26 moh) til seinmesolittisk tid. Undersøkt av KHM 2014. Beskrivelse fra Enkeltminne: AID 170172 er en steinalderlokalitet beliggende 26 moh påvist med positive prøvestikk. Lokaliten består av to sadelflater, begge påvist med positive ps hvor stikkene mellom også er positive. Lokaliteten er derfor svært langstrakt. Den strekker seg fra AID 170171 i nø til AID 170174 i sv. Mellom lokaliteten og AID 170171 er det ingen negative prøvestikk, og grensen mellom disse lokalitetene ble basert på topografi, en vurderingen som ble gjort i felt. Lokalitetsflaten er et smalt flatt parti i et ellers hellende terreng. Det ble tatt prøvestikk oppover bakken i n-nv, men disse var negative. Flere av de positive stikkene var funnrike, med flint, kvarts og bergkrystall representert i funninventaret. AID 170172 grenser mot to påviste lokaliteter i hhv n-ø og s-sv. I nv stiger terrenget betraktelig. I sø heller terrenget noe, berg kommer opp i dagen på østsiden av "sadelen", for deretter å gå over i en skrent ned til fylkesveien. Her er blandingsskog med mest løvtrær og mose på berget. Vegetasjonen var ikke særlig tett på lokalitetsflaten. Undergrunnen besto for det meste av 5-10 cm torv etterfulgt av homogen sand- og siltholdig brunjord, men med innslag av utvaskingslag (ca 5 cm) i noen av stikkene. Noe grus ble observert lenger ned i stikkene, men svært få større stein. Det er ingen synlige moderne forstyrrelser på AID 170172. Fra AID 170171 kunne se ut som det en gang hadde gått en sti i retning sv og dermed langs AID 170172, men dette var svært utydelig. Av totalt 13 prøvestikk var 9 positive (ps 40089, 40091, 40092, 40094, 40095, 40097, 40098, 40100, 40101). Funn ble gjort i lag 1-4. Ingen av funnene kan sies å være diagnostiske, foruten flekketeknikken (trykkteknikk) som kan assosieres med den svært regulære smalflekken (6x1,3 cm) i ps 40094. Flinttypen er den samme som et proksimalfragment funnet på AID 170180, bryozonflint fra Fyn. Sammenlignet med proksimalenden på flekkekniven fremstår disse som like, og kan ha vært tilvirket av samme flintsmed. Sammen med trandlinjedateringen kan lokaliteten tidfestes til sinmesolittisk tid. De to borspissene som ble funnet har propellretusj. Majoriteten av funnene består av fragmenter, og flere av disse er varmepåvirket. AID 170172 er en langstrakt steinalderlokalitet beliggende i et område med flere påviste boplasser fra eldre steinalder. Lokaliteten har et særlig rikt funninventar bestående av flint- og kvartsflekker, borspisser og kjernefragment. Om avgrensningen til de nærliggende lokalitetene i hhv nø og s-sv (AID 170171, 170174) gjenspeiler kulturhistoriske prosesser er et åpent spørsmål. Nærheten mellom de tre lokalitetene må i hvert fall ikke oversees. Avgrensningen ble gjort på bakgrunn av tidsforskjellen de ulike høydene tilsier.

Sagruinen er lokalisert inntil planområdet i nordøst. Lokaliteten ligger i en ravinedal omtrent 50 meter sydvest for gbnr. 433/23, også kalt Fossen. Sagruket består av en sagtuftruin lokalisert nedenfor et mindre fossefall. Elven går fra innsjøen Heia og har utløp i Glomma ved Fetsund. Her ligger Fetsund lenser, et tømmersorteringsanlegg som var i drift fra 1861 – 1985 . Vegetasjonen består av blandingsskog av gran og løvtrær, med undervegetasjon av gress og mose. Lokaliteten er avgrenset av ravinen i nord, øst og syd, mens ravinen og elveleiet fortsetter mot vest. Tuften har to bevarte murer som er ca 1,40 m brede og opp til 1,50 m høye. Murene er i hovedsak bygget av stor bruddstein og står parallelt, orientert NØ – SV. Den sydlige muren er best bevart og er noe lavere og i østre ende. Den nordre muren er skadet og utrast i østre ende. Stein fra sagtuften ligger i elva og er spredt nedstrøms mot vest. Lokaliteten er avgrenset av ravinen og bergvegger i nord, øst og syd, og i vest av spredning av stein fra tuften hvor ravinen og elveleiet fortsetter.

2 murer etter vannsag som står på linje orientert NV-SØ. Består i hovedsak av stor bruddstein. Noe utrast. Delvis mosegrodd. L ca 10m, h ca 2-3m, tykkelse ca 1,25m. Ca 20m NV og ovenfor murene finnes morkne stokker, bl a restene av en "skrå dam". Ca 2m NØ for den NV-ligste pillaren et omfar til en tredje pillar. En mølle skal ha ligget ovenfor saga. Opplyst v/ Geir Weng, gårdens eier 1977. 2008: To tørrmurte pillarer etter vannsag som står på linje orientert nordvest/sørøst. Består av mosegrodd bruddstein av kvadratisk og rektangulær form. Nedrast stein flere steder, og strukturene siger mot vest. Sammenlagt lengde er omlag 10 meter, høyden er rundt 3 meter og bredden er ca. 1,25 meter. To meter for den nordvestre pillaren, i bekken, er det rester etter en oppdemning som har fungert som et omfar for en mulig tredje pillar. I den tidligere registreringen er det beskrevet rester etter en skrådam som har ligget ca 20 meter nordvest for sagen. I dag gjenfinnes morkne stokker på dette stedet, men det er ikke mulig å si hva dette er rester etter. En mølle skal ha ligget ovenfor saga i følge Geir Weng, gårdens eier i 1977. Denne mølla kan være identisk med R12322, som er registrert som vannsag og mulig mølle, og ligger i samme bekkedrag, i en hage omlag 60 meter øst for Riksvei 120. Det er fra folketellinger fra 1801 opplysninger som knytter gården Bye i Rælingen til sagbruk (Digitalarkivet). 2019: Ny kartfesting og flere enkeltminner lagt inn. Det er funnet treverk i Byåa som er rester etter deler av sagen. Sagruinen er beskrevet på nytt.

Beskrivelse fra lokalitet: 10.09.21 Befaring sammen med grunneier av lokaliteten. Vi kunne ikke påvise elementer som tilsier at dette er en gravrøs. Ortofoto fra 1954 og 1967 viser et sagbruk på stedet og at registreringen i 1968 er gjort innenfor aktivitetsområdet til saga. Det er ikke grunnlag for å frede lokaliteten Gammel beskrivelse: Lokalitet bestående av én gravrøys. Beskrivelse fra Enkeltminne: Mål: Dia. 6,5 m, h. 0,1-0,5. Sirkulær gravrøys. Ut fra tilstand er det rimelig å anta at det er fjernet et høyt antall steiner fra røysen. I røysens sørvestre halvdel ligger det en jordfast stein (2x1 m) ca. 0,5 m over eksisterende steinlag, denne har trolig vært dekket med steiner. Gravrøysen er klarest bevart mot nordøst. Utenfor gravrøysens ytterkant er det flere steiner, noen av disse kan tolkes til å være en del av en fotkjede. Det må samtidig bemerkes at det ligger flere steiner utenfor røysen, som enten er utkastet fra den eller er jordfaste og en del av undergrunnen.

Loland sag blei bygd av brødrene Karl og Olav Greibesland rundt 1917. Saga forfalt etter 1960-åra.

Gammel nedlagt og fraflyttet seter, med murer fra 1700- og 1800-talet

Tomasgardsaga er består av Sagbruket med sirkelsag (i dag elektrisk drevet), et kvernhus og to bygningsruiner av det som tidligere var en stall og en kombinert kvernhus/stamp. Tilkomstveien med steinkloppen er like gammel, og et kvernhus 130 meter vest for kjerneområdet brukte vann fra de samme veitene. Alle bygningene har ligget ved en kunstig elv som ble tilført vann gjennom en veite fra en oppdemmet sideelv av Honndøla. Husene utgjorde et viktig industriområde for grendelaget til Tomasgarden på 1800- og 1900-tallet, men også andre tok i bruk vannføringen fra sagdammen gjennom andre veiter som ledet helt ned til Storebrua. Den seneste bruken av disse veitene skal ha vært etter til det elektriske anlegget på det første fellesmeieriet. Tilstand Av de 6 byggen som stod på området på slutten av 1800-tallet er det bare tuftene som står igjen etter 3 av disse. Stampen/kverna skal ha blitt ødelagt allerede på 1800-tallet av isgang. Sagen er tidvis fortsatt i bruk, men går på strøm, og veitene er tørrlagte. Tørrleggingen av veitene har heldigvis skapt gode bevaringsforhold for begge kvernhusene. Industriområdet er i dag tettvokst kratt og løvskog, som gjør ruinene vanskelig å oppdage/fatte. Tilkomstveien og veitene er også overgrodde, og området rett vest for steinkloppen er brukt som dumpingplass for jernskrap og annet avfall. Datering Byggene er datert fra andre kvartal- til midten av 1800-tallet.

Sagtuft(?) og lang oppmura vannrenne.